08/03/2021

Link to article

Tania Saleh er en sanger og komponist i et storslått lydbilde – der enhver lytter kan bli forført av de små detaljene. Hun er fra Libanon og har siden 1990 vært en kunstner på den alternative arabiske scenen. Her i Norge kjenner mange henne fra samarbeidet med Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted, selv om hun denne gangen er produsert av Øyvind Kristiansen sammen med Saleh selv.Jeg har lyttet til Saleh før – og allerede fra første tone kjenner jeg henne igjen: i det rytmisk forførende, i blandingen av det tradisjonelle og moderne – og i det litt komplekse.

Saleh surfer på toppen av lydbølgen med selvtillit. Stemmen hennes er nært produsert og hun tar den naturlige kommandoen i alle låtene. Under henne maler medmusikerne ut musikk som både er gjenkjennbar og abstrakt. En klassisk strykekvintett følger henne i samspillet – sammen med tradisjonelle instrumenter som oud og kanoon spilt av fabelaktige musikere.

«En plate som i all sin originalitet aldri mister sin kvalitet.»

Men det hele blir også fulgt opp av perkusjon og elektronikk. Arrangementene pendler fra det lette til det tette og tilbake, og de spiller sammen på en måte som gjør at lydbildet aldri blir kjedelig. Tekstene, som i cd-heftet er oversatt til engelsk fra libanesisk, er personlige.

I en poetisk form skriver Saleh om noe viktig, og i tolkningen av tekstene dukker det opp viktige spørsmål som på ulike måter kommenterer forhold og muligheter for kvinner i Libanon. Tittelen på plata, «10 A.D.», antyder også tematikken: Det er ti år siden Saleh skilte seg, og plateprosjektet er blitt en måte for henne å formidle hvordan hun selv har taklet livet etter det. I tekstene dukker det opp temaer som kvinnesyn, ytringsfrihet, menneskerettigheter og frihet i eget kjærlighetsliv.

For Saleh er det med andre ord blitt en utforsking av seg selv og sine omgivelser, og «10 A.D.» tar dermed også på en måte tråden fra hennes forrige plate – som viste en modig kunstner med politisk brodd i måten hun tolket menneskeskjebner i kaos.

Men jeg legger også fra meg tekstene på plata. Og begynner å lytte. Til henne, til språk, til kontraster. Etter en litt fortettet start åpner musikken seg opp. Det blir lettere å plukke tonene litt fra hverandre – og jeg går inn i musikken for å titte på detaljene. Her er masse ornamenter, litt skjev tonalitet og vakre fraseringer og små pauser som gjør at det hele oppleves som forunderlig og sammensatt. Det er blitt en plate som i all sin originalitet aldri mister sin kvalitet.

Platas beste er låta «I hate everything». Jeg følger instrumentet oud unisont med Saleh. Hun bruker tradisjonelle sangteknikker som etter hvert fusjoneres med rytmen og driver låta videre. Det er ærlig – og til slutt bruser det av samspillet.